PISA-debatten:
– Skolen skal skape borgere, ikke ansatte

– Jeg er så stolt av dette, sier Gabrielsen, lærer på ungdomstrinnet ved Rudolf Steinerskolen i Oslo.

Han planter en laptop på bordet og trykker på avspillingsknappen på en video på skjermen. Kameraet sveiper over en pult full av sirlige håndskrevne sider.

– Her har jeg filmet rettearbeidet mitt fra første uka på skolen. Da hadde vi om Odysseen, for jeg fløt litt på interessen som dukket opp i forbindelse med den nye filmen.

På pulten ligger en annen bunke med håndskrevne ark, som klenodier fra en svunnen tid.

– Uken etter jobbet vi med Chekhov.

– Men, liker elevene dine å drive med dette?

– De liker at de vet hva de skal gjøre. Hvis jeg gir elevene mine konkrete oppgaver, kan jeg bli helt overveldet over hva de får til. Og hvor villige de er til å sitte rolig og jobbe.

Han er rask med å understreke at han er fullt klar over at det ved Steinerskolen er en selvselekterende foreldregruppe, og at elevene ikke nødvendigvis speiler tverrsnittet av befolkningen. Samtidig får de også en god del elever som kanskje trøbler litt ekstra i den vanlige skolen.

Han tror at det på enkelte områder er et ferdighetsfall blant elevene, slik den siste PISA-undersøkelsen viser.

– Men ser man litt stort på det, så tenker jeg hva er det de snakker om, alle som er så redde for denne generasjonen? De er jo mye hyggeligere og smartere folk enn det vi var som unge.

Den store spaken

«Skal det leses, må det leses på skolen. Herfra og resten av våre liv. Det er bare å innse», skrev Gabrielsen i Aftenposten.

Innlegget var en reaksjon på skoledebatten som tok fyll fyr grunnet svake resultater for norske elever i den internasjonale PISA-undersøkelsen. Hans spissformulerte løsning er at «skolen må tilbake til den rollen klosteret en gang hadde». Som et slags vern mot det kognitive og moralske forfallet ute i verden.

– Vi er tross alt så heldige, at vi har etablert denne institusjonen som er skolen, og som kan brukes til noe virkelig stort, sier han.

Og der, i klosterskolen, må det leses og skrives. Mer enn noe annet sted.

– Jeg synes det snakkes for mye om alle de små spakene det er mulig å trekke i, mens jeg egentlig vil trekke i den store spaken, sier Gabrielsen og ler.

Og det skal sies med én gang, det er nok kanskje ikke gjennomsnittslæreren, dette. Den tidligere kulturjournalisten og litteraturkritikeren i Dagens Næringsliv. Forfatteren av en rekke sakprosabøker. Som sier at da barna hans var seks og ni år gamle, leste han «Anna Karenina» for dem i to-tre timer hver kveld. Hvor han i ettertid reflekterer over at det var et langt midtparti der som gikk såpass detaljert inn i den russiske samfunnsutviklingen på akkurat den tiden at han «nok kunne ha hoppet over noen sider».

Nå kastet han seg inn i skoledebatten.

– Jeg er opptatt av at skolen skal skape borgere, ikke ansatte. Da må vi ha noen skott mot omverdenen. Vi må ikke tro at det er så viktig at elevene lærer seg å bruke Excel, for det er ikke så viktig, sier han.

Lange dager

«Skolen får ofte i oppgave å løse problemer den ikke selv har skapt», skrev Gabrielsen i Aftenposten-innlegget, mens han samtidig slo fast at «slik må det være». Skolen har ikke noe valg, og det finnes neppe enkle løsninger. At barn og unge leser mindre enn før, er bare sånn det er. Det kan neppe fikses gjennom foreldrekorreks, strengere skjermtid eller nye kartleggingsprøver.

Han argumenterer for noe han er klar over at ikke nødvendigvis resonnerer godt blant det store flertallet av lærere.

– Jeg mener vi ikke kommer utenom at skoledagen bør være lengre. Tiden fra elevene går hjem fra skolen og til de skal på en eller annen aktivitet på kvelden, er i stor grad fylt med å være på telefonen, sier Gabrielsen.

Han mener ikke at det skal stappes inn flere timer med fag i en lengre skoledag, men det vil gi rom for flere og lengre friminutt, mer fysisk aktivitet og ustrukturert lek og annet som unge kropper og hoder har godt av for å fungere.

– Men jeg skjønner ikke helt hvordan regnskapet mitt med lengre skoledag skal gå opp, hvis vi ikke har folk nok i skolen. For hver time med undervisning, trenger jeg fort to-tre timer med forberedelser og etterarbeid, sier Gabrielsen.

Han titter bort mot bunken med håndskrevne stiler som ligger foran ham.

– Så ja, det hadde vært deilig hvis det var flere folk.

Samtidig drar ikke Gabrielsen ned rullgardinen etter PISA-resultatene og tenker at dette var mørkt og trist. For han er ikke med på at dagens unge nærmest er brødhoder som ikke har lært noen ting.

– Jeg synes at intelligensen har vært raust delt ut. Det er mer gjennomføringsevnen som er problemet, sier han.

Og det er her han mener skolen har et ansvar. Det må leses. Masse og langt. Side på side med romaner og annen moro. I alle fag.

– Jeg gir elevene lange tekster også i andre fag enn norsk, og det blir de vant til. I lekser får de kun lesing. Skrivingen gjør vi på skolen, mens jeg følger med. Da blir det ikke noe problem med KI, sier Gabrielsen.

Karamasov-sommerskole

Etter at den finske ytringsmitraljøsen Sanna Sarromaa fyrte løs mot håpløse norske foreldre på Debatten på NRK etter PISA-resultatene, tenkte Gabrielsen at dette kunne han be elevene skrive om. Han ga dem oppgaven «Er det foreldrenes feil?»

– Jeg ble forbauset over hvor mange av elevene som da trakk fram et tema som ikke var med i Debatten, at foreldrene er så nevrotiske og overbeskyttende. Det er et tydelig tema for dem. De har jo hørt om folk fra min generasjon, som sov alene i parken, tente på postkasser og slike ting, sier Gabrielsen.

– Ja?

– Og jeg hater sånn «du skal lese ti minutter om dagen». Så blir foreldrene sinte, hvis du ikke leser. Lesing er noe du må, ikke sant. Hvor motiverende er det?

– Sant?

– Elevene har skjønt at dette er noe som trigger foreldrene. At å lese er noe foreldrene likte, og de skjønner at foreldrene ønsker å føre det videre til barna sine. Og så tror jeg elevene egentlig er irriterte over at det ikke går. De kjenner på en uro, at «da blir vi kanskje dummere», ikke sant. Mens foreldrene maser, slik at det aldri blir noen trivelig situasjon å lese.

– Ja?

– Og hvis vi, i skolen, da kan si at «vet du, lese kan du gjøre her hos meg».

Han forsvinner ut i en anekdote om hvordan sommerskolene, som enhver kommune med respekt for seg selv arrangerer, skal være litt «sånn high concept» med svømming og miljødetektiver og vitenskapssirkus og så videre.

– Så kommer barna hjem fra sommerskole og har laget en eller annen drittbåt av melkekartong som de har brukt en uke på, og man tenker «har du brukt en uke på det, hva er det du driver med?!» Men det er jo 18- og 19-åringer som jobber på disse sommerskolene, og de gjør så godt de kan, men…

Han er i dytten nå.

– Hva med en sommerskole hvor tilbudet til en femtenåring er at han skal lese «Brødrene Karamasov». Og det er alt han skal gjøre i en uke.

– Jaha?

– Så kan vi lage litt mat og sånt som passer til epoken, og vi snakker om boken når vi er ferdige. Fra ni til tre hver dag.

En liten pause.

– Altså, kanskje min demografi ikke er så representativ her, men jeg tror jeg kunne fått med noen, sier Gabrielsen.

En pingle og Hamsun

Han mener det er noen vinduer i læringsløpet hvor det er viktig at barn lærer visse grunnleggende ting.

– Gangetabellen er ganske gøy å lære når du går i tredje klasse, men å lære den som niendeklassing er alt annet enn gøy. Slik er det med lesing også. Det er ikke noe gøy å lese «En pingles dagbok» i niende klasse, hvis de andre leser Hamsun. Bare fordi noen elever er dårligere til å lese, betyr ikke det at de ikke har et rikt indre liv, sier Gabrielsen.

Han er klar over at flere tester og prøver viser at det går nedover med leseferdighetene.

– Men så tror jeg også barna har blitt mer kresne i hva de gidder å bruke energi på. Det er forskning som tyder på det. Men det blir jo mer av et åndelig problem. Samtidig, jeg får 85 prosent av mine elever til å lese «Barnets minne» av Sigrid Undset.

– Ja?

– Er det mer eller mindre enn man kan forvente? Jeg vet ikke. Jeg snakker også med lærere som eksponerer barna for enda mer litteratur enn jeg klarer. Samtidig har jeg venner med barn på videregående som forteller at barna ikke har lest en eneste hel roman gjennom hele skoleløpet, sier Gabrielsen.

Så forsvinner han ut i ny en anekdote om en venn som fortalte at da han gikk på ungdomsskolen for mange år siden, hadde de lest «Den siste viking» av Johan Bojer.

– Og det var norskundervisningen. That was it! Det var en lærer som gjorde det enkelt for seg selv. Ingen forberedelser, ingen retting, bare kjørte på. Sånt kan man ikke tillate seg lenger.

– Alt var ikke bedre før?

– Alt var kanskje ikke bedre. På den annen side kom de seg gjennom en hel roman.

Å kaste malerier

På Steinerskolen lager elevene sine egne lærebøker.

– Av og til får jeg noen manuskripter som er så fine, at man kan gråte av det.

– Mhm?

– Da kan jeg tenke, at jeg håper du husker på dette den dagen du har blitt byråsjef i et departement og sitter med et Excel-ark, og ingen lenger tegner eller synger, sier Gabrielsen, før han raskt legger til at det nok er kjempespennende å jobbe i et departement.

– Jeg synes jo alt er spennende, men allikevel, all den kreativiteten og skapergleden. Jeg lurer på hvor det blir av den etterpå.

Han smiler.

– En del av jobben min som lærer er å rydde hele tiden. Av og til er det sånne stabler med malerier, sier Gabrielsen og viser med hendene hvordan han bærer.

– Jeg må kaste dem. Det er så vondt, men det går ikke å spare på alt.

– Nei?

– Og da tenker jeg, hvorfor kan man ikke…hvorfor gjør vi ikke noe av dette lenger som voksne?